Kunstnermyter
Er kunstnere trygghetssøkende og forutsigbare? Selvhøytidelige og pompøse? Eller frie, unike og uavhengige – drevet av et kall, en sterk indre kraft til å skape?
Hvorfor er kunstnere så opptatt av penger og hvorfor var de så glade i Giske? Forsvant den kritiske sansen fordi det ble bevilget flere penger? Er det staten som skal ta seg av kunstnere eller må kunstnerne ta ansvaret selv? Hvorfor så redde for private penger, men ikke for å bli lydige statsansatte?
Dette var tanker som ble virvlet opp på et møte i LNM Forum (Landsforeningen Norske Malere) på Litteraturhuset om Kunstnermyter forrige uke hvor filosof Lars Fr Svendsen og PR-mann Hans Geelmuyden innledet. Og de fortsatte:
Er de fleste kunstnere egentlig amatører? De færreste kan jo leve av sin kunst. Og er det ikke en overproduksjon av både kunstnere og kunst? Antall kunstnere i Norge er doblet i perioden 1969-2006. Det er nå nærmere 20 000 totalt, hvorav ca. 2 600 er registrerte billedkunstnere. Gjennomsnittsinntekt for billedkunstnere er kr 80 000. Men de fleste ”brødjobber” ved siden av og kommer opp mot 220 000.
Svendsen sa :
Det er ingen menneskerett å kunne leve av sin kunst. Kunstnerne må ta ansvaret selv. Og dessuten er kunstneres forestilling om egen autonomi en gigantisk blindvei.
Geelmuyden syntes det var for lite kunst som ”bråkte”. Og jeg forstod at han mente kunst som berørte og skapte nærhet i motsetning til kunst som støyer og skaper avstand. Han undret seg også over kunstneres tro på statlige penger:
Staten er maktutøver, ikke velgjører.
Hva er kunstens oppgave? Svendsen prøvde seg:
Få oss til å snakke, se noe vi har oversett, tenke noe utenkt.
Det er mange klisjeer og myter om kunstnere både i og utenfor kunstnermiljøet. Enig eller uenig med Svendsen og Geelmuyden, det var tilløp til friske synspunkter og debatt. Jeg tror det er sunt å høre hvordan miljøet sees utenfra. For “inne i varmen” blomstrer også konformitet og konvensjonalitet. Det ser man ikke så lett selv. En av de mest slitsomme mytene ble ikke mye berørt i denne omgang, nemlig kravet om å være original og spesiell. Lite er så truende for en kunstner som å være alminnelig. Men kanskje ikke noe dumt utgangspunkt .
Kunstnere og penger er også nylig debattert i Klassekampen og Minerva. Tone Gjevjon og Amina Bech startet ”ballet” i Klassekampen ved å rette søkelyset mot kunstneres inntekter. All ære for det, men med utsagn som:
…. det å jobbe med kunst er “ulønnet arbeid i regi av staten” og det er staten som må ta “ansvaret for at forholdene for kunstnere er slik de er” fordi statenhar ansvar for utdanningsinstitusjonene.
fikk de raskt svar på tiltale av Kristian Meisingset i Minerva:
Å være kunstner er et frivillig valg. Å ta kulturutdannelse er et frivillig valg. Å kunne overleve på egen lønning er i utgangspunktet ens eget ansvar. Det er ingen rettighet å få drive med akkurat det man vil og tjene godt på det.
