Olav Strømme (1909-1978)  tilhørte et lite avant-gardistiske miljø av norske billedkunstnere på 1930-tallet. Han var en pioner for det abstrakte maleri i Norge. Utstillingen nå på Stenersenmuseet anbefales! Død blomst heter bildet over og er med på utstillingen.

Strømme var fra Sunnmøre. Flyttet til Oslo og var kunststudent tidlig på 30-tallet. Kom i kontakt med andre unge kunstnere som søkte nye uttrykk for sin egen tid. De var kritiske til dyrkingen av fransk kunst, de såkalte Matisse-elevene og deres romantiske skildringer av norsk natur og bondekultur. Strømme fikk heller impulser fra Tysk kunst. Her fant han en annen frihet og spontanitet som hos Paul Klee og Max Beckmann, Kadisnsky og Franz Marc.

Sammen med bl.a. Sigurd Winge stilte han ut på Kunstnerenes Hus i 1935. Utstillingen møtte sterk motstand fra kritikere og eldre kolleger. Men Rolf Stenersen hadde sansen og sikret seg en rekke arbeider.

Rolf Nesch og i en kort periode Kurt Schwitters – begge tyske kunstnere som bosatte seg i Norge pga krigen – inspirerte det unge norske miljøet til å eksperimentere med materialer, farger og teknikker. Og det gjorde Strømme på en personlig og selvstendig måte. Han hadde en egen sans for materalitet og stofflighet. Han bygget for eksempel opp billedflaten med gips, sement og plastonitt. Han utviklet nye måter å behandle oljemaleriet på. Byen var et motiv han vendte tilbake til gjentatte ganger.

40-tallet var en vanskelig tid for Strømme. Krigsår, psykiske problemer og tvil på egne evner. Det hemmet arbeidsevnen og ødela ekteskapet. Han fant en slags trøst i hvordan Munch hadde hentet tema og energi fra sine psykiske spenninger og konflikter.

Da han senere på reiser fikk se bilder av kunstnere som Rauschenberg, Pollock og Rothko, ble han styrket i troen på at han hele tiden – tross tvil og motstand – hadde vært på rett vei. Også etter hvert som en ny generasjon gjorde seg gjeldende med abstrakte uttrykk bekreftet også det at det han hadde vært i gang med i 1930-årene, var viktig og riktig.

Med en stor utstilling i Kunstnernes Hus 1962 ble hans posisjon gjenvunnet og bekreftet, og i løpet av 1960-årene skapte han en rekke hovedverker. Strømme fikk stor betydning for neste generasjon av norske billedkunstnere, som foregangsmann for det abstrakte maleriet.

Har du sett skulpturen i sjøen utenfor Operaen? “She lies” heter den og er laget av italienske Monica Bonvicini (45). Skulpturen er som et 16 meter høyt “isfjell” og ligger 80 meter fra land. Skulpturen som kostet 11 millioner, er i hovedsak betalt av sponsor Christer Sveaas (8 mill), resten er statens bidrag.

Til Dagens Næringsliv forteller Bonvicini at “Hun ligger” er en tredimensjonal oversettelse av maleriet “Das Eismeer” (ishavet) av Caspar David Friedrich. Mottagelsen har vært blandet. Jeg har ikke klart å spore noen stor begeistring. Lotte Sandberg i Aftenposten kaller skulpturen en klisjé.

Det mange ikke vet, er hvor kritisk Bonvicini er til både Friedrichs maleri og til utbyggingen i Bjørvika. Til bladet Billedkunst sier hun:

She lies kan, enkelt forklart, være en advarsel mot utviklingen i Bjørvika: Lyver noen her? Til hvem og hvorfor? Jeg så planene for utviklingen av havnepromendaden. Alt er pent og fint, alt ser rent ut, menneskene er lykkelige og glade barn leker. Vel , kommer det virkelig til å bli sånn? Husker du, og vil du huske, hvordan det pleide å være der? Spørsmålene skal ikke stilles ut fra nostalgi, men for å respektere et område som ikke alltid har vært så rent og perfekt.

Jeg ble skuffet da jeg så skulpturen. Nå har jeg sett den flere ganger i håp om at ulike lysforhold skulle gjøre den mer interssant. Men desverre, jeg synes den kommuniserer ekstremt dårlig med operaens rene linjer. Den tar tvert imot oppmerksomheten bort fra operaen og sett fra bakkeplan tar den altfor mye av den flotte sjøutsikten fra operabygget. Jeg synes heller ikke den er formmessig interssant, virker barokk og overlesset. Hva synes du?

Bonvicini regnes som en viktig samtidskunstner. Hun arbeider konseptuelt, det vil si at ideene er viktigst. Regnes som del av postmodernismen. Flere av Bonvicinis noe overraskende uttalelser til Billedkunst.:

For meg er ikke arbeidet til Friedrich interessant i seg selv, og jeg er ingen tilhenger av arbeidene hans. Nylig så jeg noen av dem på Alte Nationalgalerie i Berlin, og ble igjen overrasket over hvor mye de ligner på tegneserier. Det jeg liker med Das Eismeer er at isfjellet ser ut som en skulptur. Uslepen og av materiell substans, Det forliste skipet ved siden av det store, sentrerte ishavet har imidlertid aldri interessert meg. Maleriet blir en karikatur på den ensomme mannen foran det vidstrakte landskapet; litt overflødig og patetisk. Jeg liker Giotte, hvis du skjønner.

og

Vel, jeg liker å tenke på Hun ligger som en ruin av en modernistisk fasade. Da snakker jeg ikke om den menneskelige tragedien og naturens kulde i maleriet til Freiderich, og ikke om en fetisjering av ruiner, som i romantisismen. Men om en sammensetning av bygninger med glassfasader, kuttet til formen av et isfjell. En modernistisk ruin, der transparente flater lyver, fordi de reflekterer. Hun ligger er Mies van der Rohes Barcelona-paviljong, uten hagens avgrensende mur, kastet ut i vannet. Et glasshus av Philip Johnson uten parkens private ro

Det som teller er at skulpturen vil bevege seg stille og rolig med strømmene i sjøen, rundt sin egen akse. Den vil bli som en skrotet glassfasade dumpet i sjøen, og den vil minne om hva havnen pleide å være: Romantisk sett et sted for billige overnattinger, barer og prostitusjon. Et sted hvor mennesker som snakker ulike språk er strandet noen dager, hvor de prøver å gjøre huden sin myk etter sjøens harde vind. Jeg assosierer slike steder med følelsen av stolthet og verdighet, og jeg liker at dette blir konfrontert på to måter; mot fjordhorisonten og mot Operaens kulturelle prestasjoner.

Ta deg tid til 2 minutter med Lucian Freud her. Det er et poetisk og fasinerende utdrag av en video. The Grand Old Man i Britisk kunst, 87 år gammel. Barnebarnet til Sigmund. Mediesky, men nå på film. Hvordan gikk det til?

Tim Meara, ung filmkunstner tok kontakt. Ikke for å intervjue Freud, men for å filme atelieret hans. Freud har malt i sitt atelier ved Holland park i London i over 30 år. Han bruker det ikke lenger. Han maler fortsatt hver dag, men atelier i 6. etasje blir for slitsomt. Atelieret er uberørt. Med alle sporene og tingene. Maling utover gulv og vegger, sofaen de mange modellene har ligget på, penslene osv.

Men i løpet av filmingen spurte Meara allikevel. Han kjente til Freuds lidenskap for dyr, visste at han en gang hadde hatt “a kestrel” (hva heter fuglen på norsk?) Og Freud sa ja. Han har ikke vært på TV eller film siden 1988, da BBC laget et intervju. I dette klippet ser du først fra atelieret, så Freud gående langs Regent’s Kanal i London med fuglen varsomt på hånden.

Meara arbeider nå med en dokumentar om Freud som skal være ferdig til 90-årsdagen i 1912. Jeg har skrevet om Lucian Freud tidligere. Mer i Guardian.

I vår åpnet en stor utstilling med skulpturer av Henry Moore (1898-1986)  på Tate Britain i London.  Moore, den viktigste Britiske billedhugger på 1900-tallet, var påvirket av bl.a. Giacometti og Picasso og introduserte en form for modernisme i Britisk kunst. Han lagde skulturer i tre, metall og stein og var dessuten en dyktig tegner og grafiker. Han er  kjent for sine store monumentale skulpturer, sin måte å abstrahere formen og for å bruke mellomrommet som virkemiddel. “Liggende figur” er et gjennomgangstema.

Det er lenge siden en større utstilling med Moore i Storbritannia, og med denne utstillingen ønsket Tate igjen å rette søkelyset mot Moores kunst. Mottagelsen har vært  blandet.  Laura Cumming i the Guardian opplever Moore som passé.  Et problem, sier hun, er hans enorme produksjon (11 000 arbeider). Det finnes en Moore-skulptur i hver park og på hvert gatehjørne i England.

Han er for repeterende og så allestedsnærværende at han er blitt usynlig. Det er rett og slett ikke mulig å se ham med nye øyne. Han er bare en del av det Britiske landskap. Arbeidene er uten kraft og fokus.

Richard Dorment i Daily Telegraph er uenig. Han mener Briter nå har avstand nok til  å se Moores arbeider i nytt perspektiv. Og sier de forsatt er overbevisenede og kraftfulle.

Etter å ha sett utstillingen, var det de store arbeidene  i alm (utstillingens siste rom), som gjorde mest inntrykk. Utstillingen står til 8. august. Henry Moore er represntert i Norge med 4 arbeider: I Nasjonalgalleriet, i skulturparken til Freia Sjokoladefabrikk i Oslo, skulpturen “Large Arch” fra 1975  på Huk og “Knife Edge” i skulturparken på Henie-Onstad Kunstsenter.

Få utstillinger blir anmeldt. Og det er uvanlig at en utstilling i tradisjonelt formspråk blir nevnt. Desto hyggeligere at kunstanmelder Øyvind Storm Bjerke i Klassekampen velger å skrive om Halvard Haugeruds utstilling i Galleri Haaken. Det er en sjelden fin utstilling. Lavmælt, små formater, enkle hverdagslige motiver som landskap, bygater osv. Opphengingen fungerer også veldig bra og forsterker det finstemte utrykket.

Ofte regnes denne type maleri , i denne tradisjonsbundne sjangeren som helt irrelevant i vår tid. Storm Bjercke skriver:

Den maler som tyr til dette uttrykket skal være svært dyktig for å bli tatt på alvor. Noe som forsterkes av at denne formen for naturalisme i fremstillingsmåten og harmoniske naturutsnitt er noe mange amatørkunstnere gir seg hen til. Ved at bildene verken har dramatiske eller inntagende motiver, men stort sett skildrer gater med kjedelige kontorbygg, flate landskaper og en sjelden gang en blomsterkvast, er det lite som tiltrekker oppmerksomheten på innholdsplanet. Skal kunstneren vekke oppmerksomhet, har han bare ett sterkt kort; teknikken må ligge på et eksepsjonelt nivå. Motivene må få en malerisk behandling der selve strøket, fargen, komposisjonen og motivgjengivelesen overbeviser gjennom en sanselig skjønnhet som bedøver betrakteren. Blant norske maler som har lykkes i dette er kunstnere som Harald Kihle og Eilif Amundsen. I dag er Halvard Haugerud en av de få som greier dette kunststykket.

Bjerke legger til at Haugerud er høyt respektert blant kolleger i ulike sjangre. Haugerud skrives om “til tross” for sitt uttrykk og sine temaer. Han er høyt respektert “til tross” for måten han maler på og hva han maler. I store deler av kunstmiljøet legges det hele tiden mest vekt på det som betegnes som nyskapende, originalt og tidsriktig. Derfor er det så befriende å se at kvalitet er uavhengig av trender. Jeg er enig med Bjerke, men dette er mer enn teknikk, det er inderlighet, overbevisning og høyst menneskelig og relevant kunst.  Jeg sier med Knausgård.

“Det finnes ikke bra eller dårlig tema. Det handler bare om hvordan man gjør det.”

Se flere bilder her. Få med deg denne utstillingen. Den varer til 21. mai.

Vi oppdaget flere interessante forskjeller mellom hvordan hjernen arbeidet under meditasjon og ved ren avslapping,

Det er  professor og meditasjonslærer i Acem, Øyvind Ellingsen ved NTNU som sier dette. Han er intervjuet i studenavisa i Trondheim “Under Dusken”.

Det er Acem-meditasjon det er forsket på, som det av en eller annen grunn ikke fremgår av artikkelen. Det refereres nå  stadig  til forskning på Acem-meditasjon både nasjonalt og internasjonalt.

Selv har Ellingsen holdt på med meditasjon siden eksamensperiodene på Sandefjord gymnas. Vanligvis mediterer han to økter på 20-30 minutter om dagen, men på kurs hender det han sitter 3-5 timer. Slike intensive økter med meditasjon handler ifølge forskeren om noe mer enn kun avstressing.

Det handler om å bli kjent med det som bor i en, og å bli oppmerksom på sine egne impulser og reaksjoner. Man blir klar over stemninger, ideer og en kreativitet i seg selv som en ellers ikke har tilgang til, forklarer han.
Den lengste sammenhengende meditasjonsøkten så langt var på to døgn i Värmlands dype skoger. Det høres sikkert veldig lenge ut, men stort sett går tiden fort – og så lærer man å takle rastløshet, humrer han.

Nå er det en stor utstilling  i Nasjonalmuseet med Bendik Riis (1911-1988). Han regnes av noen som den største norske maleren etter Edvard Munch.

Han er spesielt kjent for tre hovedverk. Utkastelsen,skildrer en traumatisk opplevelse da Bendik var 16 år og familien ble kastet ut av huset pga økonomiske problemer.  Castraktion (bildet over) handler om  Bendiks møte med psykiatrien. I Bendik og Årolilja malte Riis seg inn i folkevisenes og nasjonalromantikkens verden. Hans produksjon omfatter mye mer enn disse, bl.a. en rekke selvportrett, andre portretter og landskap

Bendik Riis hadde sin helt personlige stil, og var inderlig i alt han gjorde. Hans liv var  problematisk og han ble erklært sinnsyk  da han var litt over tredve. Da hadde allerede hans søster Valgjerd fått samme diagnose og vært innlagt i lange perioder. Senere ble også moren innlagt. De bodde i Fredrikstad. Bendik utdannet seg til dekorasjonsmaler. Han var innom både Kunst-og Hådverksskolen og Akademiet. Der ville han helst ikke ha korrektur fordi han hadde sine egne oppfatninger av hvordan han ville male.

Å høre stemmer var en del av hans sykdom. “Drømmemesteren” kalte han stemmen som han også betegnet som en kjærlig ledsager.
Blant annet dette fikk han beskjed om av sin stemme: Han skulle være fredsvenn, demonstrere i gatene og tale om hvordan mennenskene skulle være mot hverandre. Han ble en byoriginal, lot hår og skjegg gro – og i spesiell påkeldning marsjerte han gjennom gatene på 17. mai 1944 og sang nasjonalsangen. Noen synes han var modig, andre at han var bare rar. Det er mange historier om Bendik Riis. Men først og fremst kjempet han hele sitt liv for oppreisning mot den uretten som var begått mot ham og hans familie. Han hadde et følsomt sinn, men han klarte så godt som hele tiden å artikulere seg i bilder. Det er en genuinitet og poetisk nerve i bildene hans. Og det er et stort spenn mellom det banale og det subline. Men det er overbevisende gjort. Dette er bilder som berører.

Han fikk god mottagelse når han begynte å stille ut i Oslo på femti-tallet. Han er en typisk malernes maler, men ikke godt kjent for mange. I 1985 representerte han Norge på Biennalen i Venezia. Han ble tiltagende tvangspreget, og i sene år ble det omtrent umulig for ham å omgåes andre og å ta vare på seg selv. Han var i lange perioder innlagt på Gaustad, Dikemark og de siste år i Halden.

Kurator for utstillingen er Jon Ove Steihaug som tok doktorgraden på Bendik Riis i 2008. Han skal ha stor takk for at det nå vises bortimot 300 arbeider samt en del av hans skriftelige materiale. For Bendik Riis skrev også mye, dikt, brev, en roman.
En annen som vet mye on Bendik Riis er Finn Jacobsen. Han har samlet mye materiale og har samlet det på en veldig innholdsrik CD-rom. Han holder også foredrag på Nasjonalgalleriet torsdg 15. april kl. 17. Utstillingen anbefales på det varmeste. Den er åpen til 23. mai.Og jeg ser fram til  foredarget med Jacobsen.

Ikke kjøp kunst som er vakker fordi du går lei den med en gang.

Sier Rolf Hoff, kunstsamler. Han deler raust sine råd i Aftenposten 19. mars.  Han har en enorm samling og har i over 20 år vært spesielt interessert i de unge og uetablerte kunstnerne. Hans favoritt blant norske kunstnere er Bjarne Melgaard. Ham om det. Kjøp malerier du liker, sier Hoff. Det er bra.

Men hva han mener med vakker kunst, står det ingenting om. Er det den banale og sentimentale kunsten. Den flate og intetsigende? Mener han at vakker er synonymt med kjedelig?
Jeg forstår ikke angsten for det vakre. Eksemplene opp gjennom kunsthistorien kunne vært mange, men se på bildet av Hammershøi over. Det er vakkert, og det har en stille indre, magisk kraft.  Det vakre eller estetiske er en del av uttrykket. Gode bilder har den egenskapen at man ikke blir lei dem. De har en kraft som fortsetter å fascinere og som gjør at man ikke blir ferdig med dem.

Men du er kanskje ute etter å la deg irritere, terge og pirre? Da er du på et annet gir. Da foretrekker du muligens kunst som vil provoserre for å provosere. Men provokasjon er så mangt. Stillhet er også provoserende fordi det krever mer. Ingen støy som distraherer. I mange kunstneriske uttrykk, dynges på med effekter fordi man er redd folk skal kjede seg, eller at det ikke skal skje nok. Som en film som har mye drama på det ytre plan – som selvfølgelig kan fungere godt, men som også kan  mangle tro på antydningens kunst eller at det som skjer på et indre plan er nok. Jeg oppfatter utsagnet til Hoff som veldig konvensjonelt og snevert. Og først og fremst som en manglende forståelse for god kunst.

Jeg kom over essayet: ”Det urovekkende vakre – en refleksjon over kunstens estetiske tvetydighet” av Bjørn Myskja, førsteamanuensis ved det filosofiske institutt, NTNU. Skrevet i forbindelse med en utstilling på Galleri F15 med samme tittel i 2009. Interessant lesning, men jeg er uenig i mye. Hieronymus Bosch nevnes som en kunstner hvis domsmalerier ikke var ment å være vakre, men var advarsler som skulle frastøte. Ja, innholdet er grotesk, men bildene er like fullt vakre. Det ligger i måten de er utført, i den grunnleggende forståelsen av det visuelle språket. Det er jo derfor vi kan forholde oss til det ekle og frastøtende fordi det er så vakkert gjort.

Myskja skriver bl.a.:

for mange av oss andre kan det harmoniske og velbehagelige bli for mye av det gode. Vi føler en uro av mangelen på spenning og konflikt.

Slik jeg ser det,inneholder den gode kunsten begge deler – både det vakre og uroen.

Håvard Vikhagen er en kunstner jeg har stor sans for. Nå er han aktuell med utstilling i Stockholm, på Angelika Knäpper Gallery. På nettstedet omkonst.se hvor kunstnere skriver om kunst, omtaler Leif Mattson utstillingen under overskriften “En norsk stormästere”, Han skriver:

Det finns en uttalad fin de siécle-stämning med ett visst nationalromantisk patos i flera av bilderna. De andas Munch, Ibsen och Strindberg. Själsliga dramer manifesteras i de sandsträva texturerna och smärtan sitter insmetad i tjocka färglager, Målningarna har övergått från avbildningar till tillstånd – mentala sådana. Vardagen har förvandlats till något svårbegripligt, mystisk – kanske en seans.

Utstillingen er åpen til 4. april.